Beste Dag Ever! - kapittel 1

Kapittel 1 - Butikken

"Pling, pling"

Når jeg var mindre var det kult, men nå syns jeg det bare var flaut. Ingen andre butikker hadde en sånn bjelle som lagde lyd når det kom inn kunder. Pappa sa det var for å gi den rette atmosfæren. At det ikke var en sånn kjedebutikk. At kundene betydde noe. Det var Dag, han var en stamkunde som het det samme som pappa. Så de måtte si "hei Dag" til hverandre hele tiden og sånne ting som "ny Dag, nye muligheter". En dag holdt de på sånn når Line fra klassen var her. Det var dødsflaut. Men han var kul, han snakka alltid med meg. Sa jeg hadde fine klær og sånn. Han hadde alltid de samme klærne, kanskje han var fattig? Han kjøpte alltid makrell i tomat og melk. Fiskepinner og sånne ting. Hver fredag kjøpte han Kvikk Lunch. Jeg fikk to striper, Dagene fikk en hver. Han spurte om hvordan det gikk på skolen og fortalte om katten sin. Den het Jesper. Jeg hadde aldri sett den, men visste hvordan den så ut. Det var så rart, jeg kjente Dag så godt, men visste ikke engang hvor han bodde.

Pappa er alltid så glad etter at Dag har vært her, spesiellt nå som vi har så få kunder. Noen ganger så kommer det kunder innom og sier unnskyld at de ikke er her så ofte lenger, det har kommet en ny butikk sier de. Nærmere, billigere og større. Men de støtter oss sier de og pappa sier takk. De håper vi ikke forsvinner. Noen av dem ser ut som dem har masse penger, men ikke nok til å handle her. Så dyrt er det jo ikke, jeg har sjekka andre butikker. Jeg går inn på en sånn kjedebutikk og later som jeg skal handle. Litt kult egentlig. Litt som å være spion. Går rundt med mobilen og tar bilder. Gjemmer meg for de ansatte bak kjøledisken. Det har jeg slutta med, var kjempeflaut når jeg ble fakka. Eller jeg ble ikke fakka, hun trodde jeg lekte. Jeg leker ikke gjemsel i butikken, er ikke en baby heller. Eller ikke baby, babyer leker ikke alene i en butikk. Du skjønner hva jeg mener. Jeg er redd for at butikken skal gå konkurs. Er jo så få som handler her. Kanskje vi må selge huset, hvor skal vi bo da? Nå bor vi i andre etasje over butikken. Før, når mamma levde, bodde vi i et annet hus. Det måtte vi selge fordi vi ikke tjente så mye på butikken lenger. "Det kommer til å gå bra", sier pappa alltid til meg. Sier han det fordi det er sant eller fordi han ikke vil at jeg skal bli redd? Voksne lyver til barn fordi de ikke tror at vi tåler sannheten. Det er både fint og dumt på en gang.

Butikken var hele min verden. Butikken og skolen. Noen ganger fikk jeg besøk av venner. Vi lekte i butikken, utenfor butikken og over butikken. Men ofte var jeg alene. Alene med bøkene mine. Vi hadde pocketbøker i butikken. Siden mamma, pappa og jeg likte mye fantasylitteratur så var det for det meste det vi hadde. De solgte nesten ingenting. Ofte måtte vi ta bøker ut av hyllene fordi de ikke så nye ut lenger. Noen ganger etter første gang jeg hadde lest dem, andre ganger tålte de tre omganger. Så på en måte hadde jeg flere verdener utenom butikken også. Middle-earth, Narnia, Velgarth og mange andre. Jeg drømte om sånne verdener også, ofte var mamma med. Leende, smilende. Det var sånn jeg husket mamma. Det var sånn jeg ville huske mamma.